Hvorfor er det viktig
å ikke veie for mye?

Selv om fedme i seg selv ikke trenger å forårsake lidelse, utgjør sykdommen en alvorlig helserisiko. I takt med at BMI-verdien øker, øker risikoen for alvorlige følgesykdommer som type 2-diabetes, høyt blodtrykk, hjerteinfarkt, slag, søvnapné og kreft. Fedme kan også lede til problemer som smerte i rygg, knær og hofter, kortpustethet, halsbrann, sure oppstøt, gallesten og nedsatt fertilitet. I tillegg til en lang rekke fysiske følgesykdommer som i noen tilfeller kan forkorte livet, henger fedme sammen med nedsatt livskvalitet (1, 2)

Lav selvfølelse, angst og depresjoner er vanlig forkommende blant personer som lever med fedme. (1) Mange utsettes for diskriminering og krenkende behandling. (3, 4)

BMI 40 og over eller BMI 35 og over i kombinasjon med vektrelaterte sykdommer er også klassifisert som en risikofaktor for covid-19.

>> Her kan du lese om hva Folkehelseinstituttet sier om dette

Hva er stigmatisering?

Stigmatisering innebærer at en person eller gruppe har blitt dårlig behandlet eller diskriminert basert på visse kjennetegn eller egenskaper. Mange personer som lever med fedme, har opplevd å bli diskriminert eller behandlet krenkende på grunn av sin sykdom. (6)

Hvilke innvirkninger har vekten din på livet ditt.

  • Vekten hindrer meg i å nyte livet helt ut
  • Vekten hemmer meg i intime situasjoner
  • Iblant føles det som om folk bedømmer meg etter vekten min, og ikke etter mine prestasjoner
  • Vekten har negativ innvirkning på selvfølelsen min
  • Vekten hindrer meg fra å være så aktiv med barna, venner og familie som jeg skulle ønske.

Kjenner du deg igjen i noe eller noen av påstandene over, snakk med fastlegen for å få hjelp til å trives bedre med deg selv.

Små forandringer kan utgjøre en stor forskjell

Hos en person som lever med fedme er hver kilo mindre et steg mot bedre helse. Vektreduksjon på 5-10% gir en betydelig redusert risiko for følgesykdommer som høyt blodtrykk, hjertekarsykdom og type 2-diabetes men også en rekke andre helsegevinster som forbedret lungefunksjon, lavere blodtrykk, bedre blodsukker nivåer og bedre livskvalitet. (5, 10)

At risikoen for følgesykdom reduseres allerede etter noen kilo vektreduksjon er kanskje noe man ikke alltid oppfatter, dog føler man seg fort piggere. Humøret blir bedre og pusteproblem og sure oppstøt reduseres. Hver kilo mindre på vekten minsker dessuten belastningen på knær og hofter, noe som kan lede til mindre verk og gjøre det morsommere og lettere og røre på seg.

Referanser:

  1. Yumuk V, et al. European Guidelines for Obestity Management in Adults, Obes Facts 2015;8:402-24
  2. SBU. Fetma–problem och åtgärder. En systematisk litteraturöversikt. Statens beredning för medicinsk utvärdering (SBU); 2002. SBU-rapport nr 160
  3. Christiansen WS, et al. Materiell og profesjonell stigmatisering av mennesker med sykelig overvekt, Nordisk Tidsskrift for Helseforskning 2017;2(13)
  4. Puhl, R et al. Bias, discrimination, and obestiy. Obes Red 2001:9:788-805
  5. Wing RR, et al. Benefits of modest weight loss in improving cardiovascular risk factors in overweight and obese individuals with type 2 diabetes. Diabetes Care. 2011; 34:148-1486
  6. Courcoulas AP, et al. Weight change and health outcomes at 3 years after bariatric surgery among individuals with severe obesity. JAMA 2013;310(22): 2416-25.
  7. Hassan MK, et al. Obesity and health-related quality of life: a cross-sectional analysis of the US population. Int J Obes Relat Metab Disord 2003;27:1227-32.
  8. Sarwer DB, Steffen KJ. Quality of life, body image and sexual functioning in bariatric surgery patients. Eur Eat Disord Rev 2015;23(6):504-8.
  9. Held M, et al. Pulmonary and cardiac function in asymptomatic obese subjects and changes following a structured weight reduction program: a prospective observational study. PLoS One 2014;9(9):e107480. 10. Hamman RF, et al. Effect of weight loss with lifestyle intervention on risk of diabetes. Diabetes Care 2006;29:2102-7
  10. Hamman RF, et al. Effect of weight loss with lifestyle intervention on risk of diabetes. Diabetes Care 2006;29:2102-7